Under OL-sendingen på NRK ble et spørsmål diskutert som mange i hockeymiljøet i Norge kjenner godt til:
Hvorfor lykkes ikke Norge bedre i ishockey?
Svaret som kom i studio var egentlig ganske enkelt – Norge mangler istid.
I mange land som er gode i ishockey er tilgang på is en selvfølge. Barn kan gå på skøyter nesten hver dag, og klubber har gode treningsforhold gjennom hele sesongen.
I Norge er situasjonen en helt annen.
Vi har svært få ishaller, og i de hallene som finnes er kapasiteten ofte sprengt. Lag konkurrerer om treningstider, og mange barn får langt mindre istid enn de egentlig burde hatt.
Resultatet er enkelt å forstå:
Mindre istid gir færre spillere – og dårligere utvikling.
En ishall er ikke bare en arena for sport.
Den er også et viktig samlingspunkt for barn og ungdom.
I studio ble det også påpekt noe som mange kjenner seg igjen i:
Det er bedre at ungdom er i en ishall og driver med idrett enn at de står på et gatehjørne uten noe å gjøre.
Idrett skaper fellesskap, mestring og tilhørighet.
En ishall kan være et miljø der barn møtes, får venner og utvikler seg – både som spillere og mennesker.
Når man snakker om nye ishaller, tenker mange automatisk på store arenaer med tusenvis av sitteplasser.
Men sannheten er at vi ikke trenger gigantiske arenaer overalt.
Det viktigste er å bygge flere mindre treningshaller.
Små ishaller kan gi:
Det viktigste er ganske enkelt at barn får skøyter under beina.
Interessen for ishockey er der.
Der man har gode anlegg, ser man også at miljøene vokser.
Klubber med tilgang til ishall opplever ofte at:
Dette viser at potensialet for ishockey i Norge er mye større enn mange tror.
For byer som Arendal er dette ekstra relevant.
Hvis vi ønsker å bygge et hockeymiljø, trenger vi først og fremst tilgang til is.
Med en ishall vil barn og unge i regionen få muligheten til å prøve ishockey – en idrett som i dag i praksis er utilgjengelig for mange steder i Norge.
Drømmen er enkel:
Flere barn på isen, mer aktivitet og et levende hockeymiljø i Arendal.